Kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang i en DS1140-kontrollplan

Kontrolltypen beskriver metoden - for eksempel visuell inspeksjon, fysisk måling eller beregningskontroll av et gitt punkt. Valget avhenger av hva som faktisk kan avdekke en feil akkurat på det stedet i konstruksjonen: en visuell kontroll kan avdekke en synlig sprekk, men ikke feil dimensjonering, som i stedet krever en beregningskontroll.

Det er derfor ikke nok bare å skrive «kontrollert» ved et punkt - kontrolltypen må passe til det som faktisk skal verifiseres.

Kontrollnivået fastsetter hvor grundig kontrollen må være, ut fra byggets konstruksjonsklasse. Et kritisk bærende element i en høy konstruksjonsklasse krever et høyere kontrollnivå enn et mindre kritisk element i en lav klasse.

I praksis betyr det at samme type kontrollpunkt - for eksempel en forbindelse mellom to bærende elementer - kan kreve ulike nivåer av dokumentasjon, avhengig av hvor i konstruksjonen det sitter, og hvor store konsekvensene av en feil vil være.

Kontrollomfanget angir om 100 prosent av et element kontrolleres eller bare et utvalg, og hvor ofte. Det er ofte her en kontrollplan blir avvist - fordi omfanget ikke passer med konstruksjonsklassen, for eksempel ved at man legger opp til stikkprøver der klassen krever systematisk, full kontroll.

Omfanget henger tett sammen med kontrollnivået: et høyt kontrollnivå uten et tilsvarende kontrollomfang gir ikke i realiteten den sikkerheten konstruksjonsklassen krever.

Tenk deg en armert betongsøyle i et bygg med høy konstruksjonsklasse. Kontrolltypen kan være en kombinasjon av visuell inspeksjon av armeringens plassering før støping og en beregningskontroll av søylens dimensjonering. Kontrollnivået vil være høyt, fordi et svikt her har alvorlige konsekvenser. Kontrollomfanget vil typisk kreve at hver søyle av denne typen kontrolleres - ikke bare et utvalg - nettopp fordi konsekvensen av svikt er betydelig.

Fordi de beskriver beslektede, men forskjellige spørsmål om samme kontrollpunkt: hvordan, hvor grundig og hvor mye. I daglig tale slås de ofte sammen til ett spørsmål - «er det kontrollert nok?» - men en B2-plan som ikke skiller dem tydelig, gir den som utfører arbeidet, ingenting konkret å handle ut fra.

For en sveiset forbindelse i en bærende stålkonstruksjon kan kontrolltypen være en kombinasjon av visuell inspeksjon og ikke-destruktiv prøving av sveisen. Kontrollnivået vil avhenge av hvor kritisk forbindelsen er for konstruksjonens samlede stabilitet. Kontrollomfanget kan være alle kritiske forbindelser, mens mindre kritiske forbindelser kontrolleres ved stikkprøver.

Denne differensieringen - at ikke alt kontrolleres like grundig - er nettopp poenget med å skille mellom kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang: ressursene går dit konsekvensen av svikt er størst.

B2-planen bør kort begrunne hvorfor et gitt kontrollnivå og kontrollomfang er valgt for de mest kritiske punktene - ikke bare oppgi tallene. Det gjør det enklere for statikeren å følge resonnementet og reduserer risikoen for at planen sendes i retur med spørsmål om begrunnelsen.

Et høyt kontrollnivå kombinert med et stort kontrollomfang betyr mer tid til kontroll og dokumentasjon - og dermed en høyere kostnad. Det er ikke noe du kan skjære ned på for å spare penger hvis konstruksjonsklassen krever det, men det er fornuftig å vite når byggets budsjett og tidsplan fastsettes.

Omvendt kan en presis, godt begrunnet plan som ikke overspesifiserer kontrollomfanget ut over det konstruksjonsklassen faktisk krever, holde kostnadene nede uten å gå på bekostning av sikkerheten.

Endres prosjektet underveis - for eksempel gjennom et tillegg til konstruksjonen - bør kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang for de berørte punktene vurderes på nytt, ikke bare antas uendret. Det er en del av den samme prosessen som gjelder hvis konstruksjonsklassen som helhet endres.

Å gå systematisk gjennom disse tre hver gang prosjektet endres vesentlig, er en enkel vane som reduserer risikoen for at en ellers solid kontrollplan gradvis mister presisjonen etter hvert som byggingen skrider frem.

Gjenbrukes kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang fra et tidligere, lignende prosjekt, må hvert punkt likevel gjennomgås konkret opp mot det nye byggets konstruksjonsklasse og kompleksitet - en forutsetning som var riktig på ett prosjekt, er ikke automatisk riktig på det neste, selv for tilsynelatende like konstruksjoner.

Fordi kontrollomfanget direkte påvirker den samlede tidsplanen, og dermed kostnaden, er det lurt å ha kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang på plass før endelige tilbud innhentes fra entreprenørene, ikke etterpå. En sen endring av kontrollomfanget kan ellers utløse en etterfølgende prisforhandling som kunne vært unngått.

Det er ikke nok at kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang er riktig fastsatt i planen - de må også kommuniseres tydelig til dem som faktisk utfører kontrollen på byggeplassen, helst i en kort oppstart ved hver ny byggefase. Uten den kommunikasjonen risikerer en ellers godt skrevet plan å aldri bli fulgt riktig i praksis.

Ved renovering av en eksisterende konstruksjon kan kontrollomfanget være vanskeligere å fastsette enn ved nybygg, fordi deler av konstruksjonen allerede er skjult eller bare delvis tilgjengelig for inspeksjon. Her er det ofte nødvendig å supplere den planlagte kontrollen med en vurdering av hva som kan dokumenteres tilstrekkelig ut fra eksisterende tegninger og materiale, og hva som reelt krever fysisk tilgang.

Blir det klart under byggingen at de opprinnelig fastsatte valgene for kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang ikke passer med den faktiske kompleksiteten som viser seg på byggeplassen, er det bedre å revidere valgene formelt sammen med statikeren enn å avvike stille fra planen på byggeplassen uten å oppdatere papirene. En formell revisjon sikrer at B2-planen alltid gjenspeiler den kontrollen som faktisk utføres.

Er flere rådgivere involvert i samme prosjekt - for eksempel én for betong og én for stål - lønner det seg å avklare tidlig hvordan deres respektive vurderinger av kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang samles i én konsistent B2-plan. Uten den koordineringen er det en risiko for motstridende krav til kontrollomfang på konstruksjoner som i realiteten henger sammen.

Selv en nøye fastsatt kontrolltype, kontrollnivå og kontrollomfang kan vise seg å passe dårlig når byggingen avdekker de faktiske forholdene på byggeplassen - for eksempel uventede grunnforhold eller en prosjektendring underveis. Å behandle det opprinnelige omfanget som låst uansett hva som dukker opp på byggeplassen, gir gjerne dokumentasjon som teknisk sett finnes, men som ikke gjenspeiler hva som egentlig ble kontrollert.

Enkelte forsikringsselskaper stiller minimumsforventninger til hvor grundig kontrollen dokumenteres på et gitt prosjekt, uavhengig av hva DS1140 selv krever. Det hjelper å sjekke disse opp mot kontrolltypen, kontrollnivået og kontrollomfanget som allerede er fastsatt i planen, slik at de to ikke kommer i konflikt når et krav faktisk skal vurderes.